Torsdag 30. april
Når vi nå står på terskelen og skal inn i fredsmåneden, får vi med oss en hilsen fra den Gud som apostelen Paulus har lært oss å kalle «fredens Gud».
Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg leste boken «De elendige» av Victor Hugo. Her er det et stort spekter av ulike karakterer, men det var en biskops hjertevarme som grep meg sterkest. Den tidligere straffangen Jean Valjean føler seg fordømt av alle, både Gud og mennesker. En mørk bitterhet i sjelen kveler all indre fred, tro og håp. Når han møter denne fattige biskopen Myriel, som åpner hjemmet sitt og deler av sitt brød og gir ham en seng, gjengjelder Jean godheten med å stjele kirkens sølvtøy. For denne ugjerningen blir han så arrestert av politiet. De sleper han etter seg tilbake til biskopens hus. Det som videre skjer overrumpler alle som leser boken. Biskopens svar er en uhørt tilgivelse. Han forteller politiet at sølvtøyet var en gave og at Jean glemte å ta med seg lysestakene.
Paulus bruker «fredens Gud» fem ganger i sine brev. I tillegg finner vi navnet omtalt én gang her i hebreerbrevet. Navnet er ingen tilfeldig beskrivelse. Gud er FRED - frelsens, forsoningens og frihetens Gud. Fredens sted er et blodig kors og en åpnet grav. Dette er en historisk hendelse utenfor bymurene i Jerusalem, omkring år 30 e.Kr. Og samtidig er det et brennaktuelt budskap: Fredens Gud har selv gjort i stand den fred som vi og hele verden lengter etter. Derfor kan presten si, som det aller siste før nattverden deles: «Kom, for alt er ferdig!»
Men hva så med den indre freden? Er den forbeholdt noen utvalgte få? Mens vi andre fortsatt må slite med mer eller mindre ufred. Svaret på dette tror jeg kan ligne på det budskapet som kvinnene fikk høre ved Jesu grav. Freden er ikke her. Den er stått opp. Dersom vi søker en indre harmonisk fred i våre hjerter, søker vi på feil sted. Freden kom nemlig i stand på et sted utenfor våre liv og lenge før noen av oss ble født. Freden kom med Jesu død og oppstandelse. Og så lenge vi ikke er i himmelen og kan se Jesus ansikt til ansikt, vil erfaringen av en «indre fred» variere.
En smak av himmel er en smak av fred. I bønn til fredens Gud, ber vi om at han utruster oss med alt godt, så vi gjør hans vilje og selv blir fredsambassadører i vår verden.
Av Yngvar Nilsen, sokneprest i Time sokn